Historie

Håøya er ei øy i Frogn i Akershus, nordvest for Drøbak og Oscarsborg. Navnet uttales ´håjja, ´håi, ´håja eller ´håe og betyr «den høye øya». Yngre uttale er `håøya eller ´håøya. Øyas høyeste punkt kalles Varden, som indikerer at stedet har vært brukt som ildvarde i tidligere tider.

Fra kloster til Sprengstofffabrikk

Før år 1400 var Håøya av liten økonomisk verdi. Omkring 1400 ble øya lagt under Maria Kirkes prosti. Øya ble brukt til klosterhage. Seinere ble øya omgjort til krongods. I 1699 overdrog Kristian V øya i privat eie. Øya ble etter hvert delt opp mellom mange eiere og leilendinger. I 1911 eksproprierte Staten en fjerdedel av øya, dvs. den sørlige delen til militært bruk. Resten av øya ble brukt til gårdsdrift, fiske og litt skogbruk.

I 1915 ble det meste av øya skjøtet over til “Håøya fabriker Sprengstofffabrik”, og konsesjon ble gitt i 1916. Hvor lenge produksjonen varte, sies det ikke noe om. Det opplyses videre om at politiet i Christiania samlet sammen flokker av gatepiker og ekspederte dem ut på øya. Disse bodde på øyas østside. Rester av fabrikk og beboelseshus sees ennå. I 1937 kjøpte Oslo kommune den delen av Håøya som staten ikke eier. Dette ble lagt ut til friareal. De rev en del av husene og planerte til teltplasser og leieområder.

Den dystre delen av historien

Ikke all historie her ute er like hyggelig, Mye av det er dystert. Sørdelen er kupert og vanskelig tilgjengelig. Under krigen ble flere henrettet her ute. Etter krigen oppdaget man flere henrettelsesplasser og massegraver i Norge, blant annet på Håøya hvor det ble funnet 6 levninger av sivile nordmenn, drept en natt i februar 1942.

Politifullmektig Nordtømme ledet avdekkingen av gravene. Mange av dem var unge gutter som forsøkte å komme seg til England. Men som ble angitt og arrestert. Dømt til døden, fraktet til Håøya og skutt en etter en. I tillegg til de seks som ble henrettet i 1942 står navnene på seks gruvearbeidere fra Svalbard, som kapret isbryterbåten «Isbjørn» ved Longyearbyen som også ble henrettet på Håøya året før. De ble skutt ved nordenden av øya, i følge Akershus Amstidende også kjent som «dødens strand» blant de som har ledet letearbeidet. Massegraven deres er ennå ikke funnet.

I 100 år var sørdelen av øya militært område og stengt for vanlige folk. Byggingen av forsvarsverket her startet på slutten av 1800-tallet. Men kanonene kom aldri i bruk. Siden 2002 har området vært fredet som naturreservat. Restene av bosetting er lette å se i terrenget. På det meste bodde det 400 store og små her. Dette var folk ansatt av forsvaret som vaktmestere, til å betjene anleggene. Å drifte disse forsvarsstillingene krevde mye folk.

Bygningsmasse
Midt på øya ligger flere hus, fra da det var sprengstoffabrikk her. Nå er det Oslo kommune som eier byggene her. Noen av husene er kystledhytter som folk kan leie seg inn på. Det eldste huset er datert 1699. Grunnmuren kan være fra 1400-tallet. Byggene har blitt pusset opp de siste årene, og det har manglet drikkevann, men nå har kommunen sørget for nytt renseanlegg. Ved å slippe å ta med seg vann til hytteturen, så har antall besøkende til kystledhyttene økt kraftig.