Langøyene er ei øy på 0,3 km² i Bunnefjorden innerst i Oslofjorden, som tilhører Nesodden kommune i Akershus[1], men som leies og disponeres av Oslo kommune. Langøyene er et populært friluftsområde og badeplass[2], også for naturister. Naturistdelen er i dag på den sørlige delen, med klipper og tildels vanskelig tilgjengelige partier. Det er lov å telte på øyenes nordlige del. Langøyene nås med ferge fra Aker Brygge i Oslo om sommeren. Det er en kiosk på Langøyene som er åpen i høysesongen og varme dager. Vannet som finnes kan ikke drikkes pga forurensning. Det er enkle toalettfasiliteter.
Langøyene var opprinnelig to øyer, med et langstrakt sund imellom. Norges første sementfabrikk lå på Nordre Langøya fra 1837 til 1938. Råstoffet var kalkstein fra Malmøya.[3] Også på Ulvøya ble det gjort forsøk med kalkbrenning fra 1841, men dette ble ingen suksess.[4]
Den store gressletta vi finner midt på Langøyene i dag er hovedstadens gamle søppelfylling. Rundt år 1900 hadde storbyen Kristiania behov for ny søppelplass, og i 1902 kjøpte byen de to øyene med tanke på å bruke sundet mellom øyene til dette. Det ble senket gamle skipsvrak i begge ender av sundet og lagt ut lenser for å demme opp mellom øyene, og fra 1904 til 1948 var stedet søppelplass. I 1908 tok man plassen i bruk for fullt: Lasteprammer med bunnluker til å åpne gikk i skytteltrafikk fra byen, med opptil 70 tonn avfall ombord. På øyene jobbet 30 mann med trillebår og spade for å spre søpla.
I 1922 anla man en stor kranbane på hver side av sundet, med wire og stor grabb mellom. Den kunne losse og spre tre tonn av gangen. Dagens snorrette gangvei fra ferjekaia til stranda ligger på en av kranbanene. Det var opprinnelig meningen å legge ned søppelplassen i 1940, men på grunn av okkupasjonen ble driften først avviklet og fyllinga tildekket noen år etter krigen. I dag er det fortsatt mulig å finne rester av «gammeldags» søppel på stranda øst på øya.[5]
Oslo bystyre har bevilget 304 millioner kroner for å utbedre forholdene på Langøyene. Arbeidene vil pågå fra høsten 2019 til våren 2021, og øya vil være utilgjengelig i anleggsperioden.
badegjester,
teltgjester – og fluer. Og det er ikke hvilke som helst fluer, men kommunale fluer!
Langøyene
17
18
Søndre Langøy
Nordre Langøy
17
18
19
20
17
Toalett
Badeplass
Kiosk
Teltplass Omtalt severdighet
Gjestebøye
HC-tilrettelagt
toalett
Gresslette for
ballspill m.m.
Gressletta. Foto: Espen Bratlie.
Vei
Sti
Naturist-badeplass
32 33
strømmen, ble sprengt bort. Kommunen
dekket søppelet med sand, og i 1952 ble
øya åpnet som badeplass med egen båtrute.
Langøyene ble byens nye storbad,
og allerede den gangen var det tillatt å
telte der. Avisene roste det nye badeparadiset
og skrev blant annet at «Langøyene
var et slående eksempel på hva som kan
utrettes. Her hvor det tidligere røk av store
søppelhauger, kan barn og ungdom i dag
boltre seg på hundrevis av mål gressbakke.
» (Aftenposten, 29.05.1952). Osloboere
reiste i hopetall til Langøyene, og i
et avisintervju kunne passasjerteller Olav
Bjerke fortelle at han syntes «[...] synd
på folk som må stå og henge i timevis på
kaien for å komme seg bort fra byen noen
timer.» Fortsatt er Langøyene en populær
badeøy med teltmuligheter.
L angøyenes eldste hus
Det hvite huset ved kiosken er øyas eldste
hus og tilhører Bymiljøetaten. Huset ble
bygd i 1853–54 av Hans Andersen og
hans hustru Mathea. Etterkommerne av
Hans og Mathea bodde i huset helt til
siste øybeboer måtte flytte i 1952. Dette
var ett av få hus som ikke ble revet da
kommunen forvandlet ”søppeløya” til
badeøy.
Møllesteinene
Ved kiosken ligger det to store møllesteiner
som i dag brukes som blomsterbed.
Disse møllesteinene knuste ikke korn,
men sement, i det som var Norges første
sementfabrikk. Hans Konow eide fabrikken
i mange år og kjøpte like så godt
Nordre Langøy for å ha fabrikk her på
1800-tallet. Han eide Nordre Langøy helt
til kommunen kjøpte den i 1902.
Fluer og fillepellere på
Langøyene
«[…]Det er på tide at ungene får oppdage
at et samfunn har noe annet å by
på enn søppel, at en har veier som en
kan gå og sykle på, at ikke alle leser
lekser i skjæret fra en svak parafinlampe,
og at rotter ikke er likestilt med
hunden og katten.» Dette sa en av øyas
beboere da han skulle forlate øya for
godt i begynnelsen av 50-årene.
Langøyene var som et eget samfunn
– et til dels utskjelt samfunn. I 1920
hadde det lille øysamfunnet 155 fastboende
og egen skole. Mange av de
fastboende var renovasjonsarbeidere
som arbeidet på fyllinga. De sorterte
søppelet og solgte det videre, og også
barna deres gikk på skattejakt på
dynga. Samfunnet hadde sine lokale
karakterer, blant dem kransjåføren
(kalt ”Tårnugla” av kolleger) som styrte
søppelkranen som gikk på tvers av
sundet, og gartneren som dyrket
grønnsaker på dynga. Nederst på rangstigen
var fillepellerne som bodde
i enkle hytter på øyene. De karet til
seg et levebrød ved å samle inn filler,
flasker og lignende som de leverte til
skraphandleren.
Det var mange rotter på Langøyene,
men den aller største plagen var fluene.
Den varme søppeldynga var som et
stort matfat for fluene som levde det
gode liv på øya. Avisene skrev utallige
reportasjer om flueplagen og omtalte
Langøyene som «den kommunale
fluefarmen.» ”Langøyfluene” fikk
skylda for det meste av ”fluestreker”
i Oslo. Så man en flue, måtte den være
fra Langøyene. Kommunen erklærte
krig mot langøyfluene ved hjelp av
sprøyting, men fluene kom tilbake og
sørget for nye avisoverskrifter.
Kilde: Wikipedia, Oslo kommune turguide til øyene
Referanser
^ «Norgeskart». Kartverket. Besøkt 22. januar 2017.
^ Bymiljøetatens badeinfo
^ Oslo Byleksikon. Kunnskapsforlaget 2000.
^ Kilde: Ulvøy Vel 1932 – 1982 Jubileumsblad
^ Leif Gjerland: De sammenvokste Langøyene, artikkel i Aften 20/7 2010
^ Juven, Olav. «Rydder sommerperle for 300 millioner». NRK. Besøkt 17. juli 2018.