Tweet This

Fiskearter i Oslofjorden

Sei

Sei (Pollachius virens) er en fisk i torskefamilien. Den kan bli opptil 120 cm lang og veie over 20 kg. Sei kan gi de helt store sportsfiskeopplevelser når sjøen koker av hissig sei som jager krill og rauåte på overflaten. Har man stått i et slikt inferno og fisket småsei, har man et minne for livet. Når det er sagt, så er jo også dette et stort irritasjonsmoment når man endlig har fått kommet seg ut på fisketur og ender opp med å dra inn småfisk på småfisk, sluken rekker ikke å synke før en nok en smårolling biter på, og havets konger og dronninger der ute enser ikke din fristende sluk.

Fiske-sei-1085563598---Copy.jpg

Sei forveksles ofte med Lyr, men den store forskjellen er at seien er svartere og sølvaktig i fargetoningen, mens lyren er lysere og litt mer brun. Sei er også gjerne litt fetere og fyldigere i smaken, og er en sv’rt viktig matressurs.

Buken og sidene er sølvgrå, mens ryggen er mørkere. Bare ungfiskene har en kort skjeggtråd. På Vestlandet refereres sei til etter størrelse, hvor småsei kalles mort eller pale-mort. Mellomstore kalles pale, mens det er bare «pale» av betydelig størrelse som kalles sei (dvs. 3–4 kg og oppover). Tilsvarende sier man småsei, stabbsei og storsei andre steder i landet, blant annet i Nord-Norge.

Sei holder sammen i stimer. Den foretrekker mer saltholdig vann enn andre arter i torskefamilien som for eksempel torsk og er derfor lite vanlig i farvann som for eksempel Østersjøen. Det er rike forekomster av sei i det nordlige Atlanterhavet fra Barentshavet i nord, langs hele kysten i Norge og til Biskayabukta i sør. Den gyter i særlig stort antall utenfor Vestlandet, i nordlige Nordsjøen og utenfor Shetland, Færøyene og Island.

Sei holder seg ofte i øvre vannlag, hvor den jager sild, fiskeyngel, krill og rødåte.

Seien er i dag en populær sportsfisk og en av våre viktigste matfisker.

Tradisjonelt har sei blitt foredlet til såkalt gammelsei, som i dag forhandles som tradisjonsfisk.

Kilde: Wikipedia

Makrell

Makrell-496-(1)---Copy.jpg

Makrellen er en utmerket mat/ og sportsfisk som tas med mange slags redskaper, bl.a. sluk, agn, harpe, og med dorg. Har et fett og blodrikt kjøtt, og regnes som meget velsmakende både kokt, stekt, og røkt.

Fiske-makrell-_689350015---Copy.jpg

Makrell (Scomber scombrus) er en pelagisk fisk som er vanlig i det nordlige Atlanterhavet og Middelhavet. Den har et karakteristisk utseende med svarte striper langs kroppsiden, og er blant de mest kjente fiskene i Sør-Norge, både som matfisk, til sportsfiske og som et tegn på sommer. Unge eksemplarer kalles for pir.

makrellfiske-153586.jpg

Den har en strømlinjeformet kropp tilpasset et liv der den svømmer raskt i de frie vannmasser. Arten foretar lange vandringer og kommer inn til norskekysten om sommeren. Fisket etter makrell har stor økonomisk betydning, og Norge er blant landene med størst fangst. Det tradisjonelle norske makrellfisket har foregått i Skagerrak og Nordsjøen. I de siste årene har arten vandret lenger nord enn før, og den er nå vanlig også i Nord-Norge.

NM-i-makrellfiske-84166.jpg

Ryggen er karakteristisk mønstret i mørkeblått over en grønn bakgrunn. Buken er hvit, sølvfarget. Makrellen kan bli opptil 70 cm lang og veie 3,5 kg, men er sjelden over 40 cm og 700 g.

Sjøørret

Sjoorret-Hvaler-0-(1).jpg

Sølvblank laksefisk med karakteristiske svarte prikker. Sjøørreten er en rovfisk som spiser alt fra sild og brisling i vannsøylen til børstemark, reker og kutlinger på grunnere vann. Går ut i havet ved en viss størrelse/alder, men vender tilbake til fødeelva for å gyte. Sjøørreten er tallrik langs hele kyststripen og en meget populær sportsfisk. Sjøørreten kan bli opptil 20 kg og over 1 meter lang.

sjoorret-933.jpg

Rognkjeks

Rognkjeks-09041.jpg

Rognkjeks (Cyclopterus lumpus) er en fiskeart. Det er egentlig bare hunnen som kalles rognkjeks, mens hannen kalles rognkall. Den er vanlig langs hele norskekysten.

Rognkjeks er lett å kjenne igjen på sin runde, høyreiste og dels klumpete kropp. Huden er tykk med rekker av beinknuter som strekker seg langs sidene og langs buken. Under midtre del av buken er det en sugeskive som gjør rognkjeks (og rognkall) i stand til å suge seg fast til steiner og bergvegger. Arten kan bli over 60 cm. lang og veie over 5 kg. Det er hannene (rognkallen) som blir størst.

Mens hannen er brunlig og rødlig (særlig ved buken) av farge, er hunnene (rognkjeks) mørkere i nyanser av blått, grått og turkis (som vist på de to siste bildene). Rognkjeks har litt mindre hode enn rognkallen.

Arten er vanlig langs hele Norskekysten og i kystnære områder i Nord-Europa. Fisken gyter langs kysten om våren, og de store eggene fyller da nesten hele buken til rognkjeksen. Hos denne arten er det hannen som vokter over eggene etter gyting. Rogn (egg) fra rognkjeks er blitt en viktig faktor for fiskens kommersielle verdi. Hos oss foregår dette fisket helst i de nordlige delene av landet, og rogna (kaviaren) går hovedsakelig til eksport.

Rognkjeks har et løst kjøtt, men spises i Danmark, Nord-Tyskland og Island. I Norge brukes selve fisken kun til revefor og agn, men det drives fiske for å skaffe rogn til kaviarproduksjon. I 2010 deltok 295 norske fartøyer i dette fisket, og det ble levert 376 tonn rå rogn til en verdi av 15,4 millioner kr. Farget og saltet rogn selges i Danmark som «limfjordkaviar», et billigere alternativ til kaviar fra stør.

På dansk heter rognkjeks stenbid, men den må ikke forveksles med den norske steinbit, som er en helt annen fisk.

Det er blitt gjort vellykkede forsøk med å bruke rognkjeks til å fjerne lakselus i oppdrettsanlegg

Kilde: Wikipedia, Oslofjordens friluftsråd, fiskelag.com

Pigghå

pigghå--Greg-Amptman-1843.jpg

Pigghå (Squalus acanthias) er en haifisk i håfamilien. Den har en giftig pigg foran på hver av de to ryggfinnene, derav navnet. Det er forbudt å fiske og lande pigghå i Norge. Forbudet gjelder også fritidsfiske.

Pigghåen er vår vanligste haiart, utbredt langs hele norskekysten. Den lever på dyp ned til 1400 meter, og opptrer ofte i stimer på flere tusen individer. Den fanges i dag hovedsakelig på grunn av sitt velsmakende kjøtt.

Pigghå-99386.jpg

Pigghåen ble plassert i kategorien "Sterkt truet" på Nasjonal rødliste i 2015, og på verdensbasis er den "sårbar".

Hunnene blir opp til 160 cm og kan veie over ni kilo, mens hannene som regel blir 90 cm lange og 6-7 kilo.

Kilde: Wikipedia

Lyr

Lyr er en torskefisk med markert underbitt. Sidelinjen bøyer seg ned midt under første ryggfinne. Lyren kan bli opptil 130 cm og 10 kg. Trives best over hardbunn og finnes på grunt vann.

Illustrasjonsfoto: Oslofjordens friluftsråd

Illustrasjonsfoto: Oslofjordens friluftsråd

Lyren er utbredt nordøst i Atlanterhavet, fra nord i Marokko til Finnmark i Norge og Island. Den er mest tallrik rundt De britiske øyer. Lyren er også registrert sør i Østersjøen. I Norge finnes den langs hele kysten, men er mest vanlig langs vestlige og sørlige deler.

Kilde: Oslofjordens friluftsråd, Wikipedia

Brosme

Brosme og Lophelia i Tislerrevet. Foto: MAREANO/Institute of Marine Research, Norway

Brosme og Lophelia i Tislerrevet. Foto: MAREANO/Institute of Marine Research, Norway

Beskrivelse

Brosma er brun eller gulbrun på ryggen med lysere buk. Unge individer har brede gule tverrbånd. Finnene har en hvit kant ytterst. Den har litt overbitt og tydelig skjeggtråd. Brosma skilles lett fra andre arter ved en lang sammenhengende ryggfinne som er forbundet med den avrundede halefinnen og gattfinnen. Vanlig størrelse er 70 cm lang og 3 kg. Kan bli opptil 130 cm og 20 kg.

Adferd

Brosma liker seg best på hardbunn. Finnes fra 50-1000 m, men mest vanlig fra 200-500 m i dype fjorder og langs kontinentalskråningen. Den lever i små stimer eller enkeltvis. Spiser bunndyr som krepsdyr og mangebørsteormer. Blir kjønnsmoden i 6-10 års alderen. De viktigste gyteområdene er mellom SkottlandFærøyene og Island, der gytingen forgår mellom april og august. En gjennomsnittlig brosmehunn kan legge to millioner egg. Yngelen lever pelagisk til de blir omtrent 5 cm lange og slår seg ned nær bunnen.

Utbredelse

Brosma er vanlig på begge sider av Atlanterhavet. I vest langs kysten av Amerika fra Cape Cod og nordover. I øst fra De britiske øyer og nordover til Barentshavet. I Norge er den vanlig langs hele kysten.

Økonomisk betydning

Brosma er en god matfisk. I Norge forgår fangsten hovedsakelig som line- og garnfiske, men det tas også litt som bifangst i trål.

Fangsten av brosme ved kysten av Amerika har falt dramatisk fra 70-tallet til slutten av 90-tallet.

Referanser

  1. ^ SARA registry report on Cusk (PDF) - Fisheries and Oceans Canada rapport om Brosmefiske

Litteratur

  • Moen, Frank Emil (2003). Dyreliv i havet - Nordeuropeisk marin fauna (3 utg.). Kristiansund: KOM Forlag. ISBN 82-90823-54-1.

  • Pethon, Per (2005). Aschehougs store fiskebok (5 utg.). Oslo. ISBN 82-03-23247-7.

  • Torsvik, Mortensen, Nedreaas (red.) Fiskeribiologi ISBN 82-529-1720-8

Eksterne lenker

Kilde: Wikipedia - innholdet er tilgjengelig under Creative Commons-lisensen Navngivelse-Del på samme vilkår, men ytterligere betingelser kan gjelde. Se bruksvilkårene for detaljer.